Keep Portland Weird og fest for hjemløse
Hva slags by er egentlig dette?
Vi hadde hørt om at Portland på mange måter er selve epitomen av det progressive vesten, og de fleste av våre fordommer er bekreftet. Vi benytter mulighetene til å få Uber-sjåfører til å fortelle om byen og et klarere bilde av dette stedet stiger fram.
For oss som har bodd i Oslo minner det på mange måter om Grünerløkka, bare mye mer ekstremt. De fleste som bor her er unge, de liker god mat og drikke og kler seg for å skille seg ut slik at de til slutt ser like ut alle sammen. Man går ikke mange kvartaler før man har støtt på blått hår, lukten av cannabis og en restaurant som reklamerer for vegansk mat.
Det er veldig fuktig her, det vokser mose overalt og husene lider tydeligvis av det. I de endeløse kvartalene med eneboliger stikker høye flotte furutrær opp, mens en mengde mindre løvtrær holder til i det lavere sjiktet.På avstand ser det bare ut som en skog med hus mellom, og plantene får vokse helt fritt.
Vi er noen av de få som går fra A til B. Folk var lettere sjokkerte da jeg fortalte at jeg gikk 30 minutter for å komme til konferansestedet og vi er de eneste som har med barnevogn på gudstjeneste. Men all vandringen gir oss tid til å ta inn byen slik som den er. Vi har for lengst sluttet å stoppe ved hvert ekorn som titter fram bak lønnetrærne eller legge merke til alle prideflaggene og black lives matter skiltene.
Flere tusen hjemløse
Samtidig som levestandarden er høy, man kan spise den beste maten og drikke den beste kaffen; så får vi likevel et bilde av en by og et samfunn på vei nedover. Det er et helt enormt antall hjemløse i byen, noen estimerer 6.000. En sikkerhetsvakt jeg snakket med fortalte at han møtte på en død person midt på gata på vei fra jobb for to uker siden. Det har vært snøstorm og skolene har vært stengt. Dessverre er boligprisene så høye at ikke alle har mulighet til å holde seg inne. Avisene rapporterer om minst 8 som har dødd av forfrysning. Mannen som lå død på gata hadde visstnok dødd av overdose. I USA er det en opioidkrise av dimensjoner. 600.000 mennesker har dødd av overdose av stoffer som heroin, fentanyl og oksykodon de siste 20 årene i USA. Det er svimlende tall. Blant mange av de hjemløse i Portland er sprøyten med heroin det eneste som gir fred og hvile i den daglige kampen for overlevelse på gaten.
Mange av de hjemløse strever med den psykiske helsen. De fleste vi snakker med tar ikke bussen, men jeg er gnien og vil gjerne spare litt penger. Svært ofte kommer mennesker med det som ser ut til å være psykose eller sterke psykiatriske diagnoser inn på bussen. De kjefter på Skybert og vandrer hvileløst rundt.
Jeg fikk delta på noe som Bridgetown kaller "The feast."
Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. (...) Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’
Luk 14
Bridgetown har to steder hvor de feirer gudstjeneste. Den ene er i sentrum, og en gang i måneden inviterer de byens hjemløse til middag før ettermiddagsgudstjenesten der, og her tar de Lukas 14 på ordet. Av de 50-60 som tjente var 10 stk sendt ut i byen for å kalle inn de hjemløse. De gikk gatelangs og inviterte enhver hjemløs de møtte på.
Jeg fikk æren av å tjene som bordvert, og fikk meningsfulle (og noen meningsløse) samtaler med noen av byens hjemløse. Jeg møtte Oscar. Han var veldig glad! Han hadde fått plass i et bosettingsprogram. Han hadde vist utmerket innsats på en av byens dagsenter og var blitt tilbudt plass i et program hvor han til slutt kunne få egen bolig. Oscar priste Gud! Det var sterkt å se hvordan en som har levd på gata i 14 år og ikke orket å fortelle om alt han hadde sett, likevel kunne si at Gud er så god. Han gjentok det flere ganger "God is so good." Han hadde egentlig bachelorgrad i statsvitenskap, men hadde fått et brudd i nakken og kunne til slutt ikke jobbe. Så han havnet på gaten. Heldigvis hadde han holdt seg rusfri. Selv om han var sliten kunne han komme med kompliserte analyser av politikken i USA og i Portland. Det gir litt perspektiv på alle gangene vi har gått forbi de hjemløse med lille Ane Louise i vogna og følt at kontrasten har vært så stor. Det har føltes skummelt og litt ekkelt å passere disse menneskene som lukter og ikke ser helt gode ut. Så viser det seg at de er bare mennesker de også.
Bønnemøte midt på natta – HVORFOR?!
Torsdag 15. februar
Jeg har delt til venner i sosiale medier om at jeg den siste tiden har deltatt på ukentlig bønnemøte kl 3 på natta. Den vanligste reaksjonen er «Hvorfor?!» For hva i all verden kan være grunnen til at en gruppe på ca 10 personer møtes midt på natta for å be? Funker bønn om natta bedre? Er det bare pretensiøst? Er Gud mer lydhør når det ikke er andre som ber? (Dette spørsmålet funker nok kun for flat jord-teoretikere)
Og det er et naturlig spørsmål å stille seg. Hvorfor. For det finnes uten tvil mer behagelige måter å bruke tid i bønn på, og mer praktiske også. Jeg stilte selv det spørsmålet da jeg så at de hadde disse bønnemøtene i Brigdetown church.
Hvorfor ble byttet ut med hva
Etter mitt første bønnemøte, som viste seg å skulle vare i to timer – ikke en, så måtte jeg gå inn i en selvransakelse. Hvorfor var jeg så opptatt av hvorfor? Jeg skjønte at dette spørsmålet hadde så mye rot i kynisme og et visst åndelig mindreverdighetskompleks. I etterkant satt jeg igjen med en ny opplevelse av bønn og fellesskap.
Hvorfor ble byttet ut med hva. Hva har Gud for meg midt på natta? Hva skjer med meg? Hva skapes i rommet?
Vi utvekslet nesten ingen ord de to timene vi satt der, likevel var det en dyp opplevelse av fellesskap som jeg ikke har opplevd her i Portland enda. Det er vel ingenting som knytter mennesker sammen like mye som felles lidelse (eller felles fiender.) Og lidelse var ikke ordet, for det er mye lettere å stå opp klokka 2 på natta enn klokka 5 og vi hadde det riktig så fint. Men vi hadde alle ofret noe. Vi hadde gitt avkall på en god og varm seng for å bevege oss ut i duskregnet, og vi visste alle at morgendagen ville bli preget av mangel på søvn.
Hva som skjedde mellom Gud og gjengen som var samlet får være et mysterium for dere. For meg var det sjeldent enkelt å holde fokus, og det var som om min kropp var med på å be Salme 63.
Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i et vannløst, tørt og utarmet land.
I helligdommen skuet jeg deg,
jeg så din makt og herlighet.
For din miskunn er bedre enn livet.
Mine lepper skal synge din pris.
Slik vil jeg velsigne deg hele livet
og løfte hendene i ditt navn.
Jeg mettes som med fete retter,
med jublende lepper priser jeg deg.
Jeg tenker på deg der jeg ligger og hviler,
og grunner på deg gjennom natten.
For du har vært en hjelp for meg,
jeg jubler i skyggen av dine vinger.
Jeg holder fast ved deg,
din høyre hånd har grepet meg.
Så hvorfor delta på bønnemøte kl 3 på natta? Jo, kanskje for å lære å stille spørsmålet «Hva har du for meg der Gud?» i stedet for «Hvorfor skal jeg gjøre det?» Det er iallfall en mye mer spennende måte å leve på ovenfor Gud. Det åpner opp for at han har noe for meg som ikke kan måles og veies for og mot, men bare må oppleves.
Gudstjeneste (når de ikke er viktigst)
Søndag 11. februar
Jeg tenkte kunne være av interesse å si noe om gudstjenestene. De ønsker ikke at gudstjenestene er det viktigste, men at smågruppene er like viktige. Smågruppene rommer 1500stk (!) og de samles hver uke. Gudstjenestene samler kanskje det samme.
Gudstjenestene ser så og si helt like ut hver søndag, og de følger en nokså vanlig rytme (eller liturgi som jeg ville kalt det) fra moderne menigheter i USA.
- Åpningsord "Call to worship"
- Lovsang (30 min)
- Bønn + sende ut barna til søndagsskole
- Informasjon
- Tale (40-60 min)
- Respons med lovsang
- Velsignelse
Åpning
Gudstjenesten har egentlig ikke en møteleder - det er blitt nokså vanlig her. Personen som starter gudstjenesten avslutter den ofte, men ellers er det nye personer på scenen. Felles for dem er at de er i staben. Alt starter med en veksellesning fra salmene mellom liturgen og forsamlingen i et "Call to worship."
Lovsang
I de følgende 30 minuttene er det lovsang. Jeg tror de som sitter bak multimediadesken er passe svette, for lovsangslederen skifter sang hele tiden. De har tydelig et visst reportoar de skal igjennom, men stadig vekk bryter man ut av planen og forsamling, band og teknikere må bare henge seg på. Forsamlingen synger av hjertets lyst, selv om sangen er ny. Litt rot går bra. Jeg tror knapt jeg har hørt dem fullføre en sang. Mange av sangene er en invitasjon til Den Hellige Ånd om å komme. Mange hender går i været, mens andre hender koser med kaffekoppen. De synger mange egne sanger, og en del fra KXC. Spesielt denne har jeg blitt glad i.
På formiddagsgudstjenesten er det ordnede forhold, men på ettermiddagsgudstjenesten hvor det er mange flere unge, runger lovsangen som om det er fotballkamp. Det er virkelig mektig å være med på og flott å se alt fra kneling til dansing til stille ettertanke.
Bønn + sende barna ut
Det er først her folk virkelig ønskes velkommen, og det er stort sett en av pastorene som ønsker velkommen med en bønn og så med å forklare hvem Bridgetown er. De gjentar visjonen "In Portland as in Heaven" og de forteller at de ønsker å nå visjonen gjennom å "be like Jesus, become like Jesus and do what Jesus did" og alle ønskes velkomne uansett hvor de er på vandringen med Jesus. Her sier de mye om hvem de er. De snakker lite om å bli frelst eller å begynne å tro - det handler om å starte på en prossess og en forvandling på veien med Jesus.
Så må alle hilse på noen ved siden av, og lydnivået går rett i taket. Her er folk i sitt ess.
Søndagsskolen er et interessant kapittel. Det er ikke nok plass i bygget, så det er førstemann til mølla for å få billett. Barna blir sittende til 30 minutter har gått (imponert!), da sendes de ut med "The love of the Father, the friendship of Jesus Christ and the power and fun of The Holy Spirit."
Informasjon
Her følger informasjon om givertjeneste og de viktigste eventene før noen i menigheten intervjues om et dagsaktuelt tema. En av de som ble intervjuet leser dagens tekst.
Alle står under skriftlesningen, og de sier tydelig at de ikke har noe tro på Bibelen på mobil så alle må ta opp sin egen. Og nesten alle har det. De som har glemt får låne, og det deles ut mens alle venter.
Tale
Talen varer i 40-60 minutter, og de er veldig innholdsmettet og meget godt forberedt. Stort sett er det tematisk. Nå går de gjennom 9 praksiser som er en del av vandringen med Jesus. I dag var tema faste. Jeg har flere ganger fått med meg to gudtjenester på en søndag. Det er gøy å se hvordan talerens filter forsvinner i løpet av dagen. De spiller ikke inn podcast på den siste gudstjenesten for å si det sånn!
Responstid
Responstiden er kort. En av pastorene kommer opp og innleder til alterkall. På bønnemøte før gudstjenesten har det blitt lyttet til Gud og de deler som regel en eller to ting som folk kan kjenne seg igjen i. For eksempel kan det sies: "Vi opplever å bli minnet om at det er noen unge her i salen som lever under veldig sterk skyld og skam. Vi tror Gud ønsker å komme med frihet fra fordømmelsen." Det nevnes også spesifikke ting i talen som de opplever at kanskje traff enkelte i salen spesielt. Dermed inviteres man fram til forbønn. Forbønnen er enkel; man blir stående med åpne armer til noen har kommet og bedt for dem, og man forteller ikke hva det er man ønsker bønn for. Minimum 30 har gått frem hver gang.
Velsignelse
Det er bare 1-2 lovsanger mens folk blir bedt for, så avsluttes gudstjenesten. (Folk blir stående framme til de har mottatt forbønn.) Folket sendes ut med en egenskrevet velsignelse som skifter litt etter som hvilket tema som er viktig.
Et paradigmeskifte
Onsdag 7. februar
De fleste menigheter forsøker å få mange til å komme på søndagene, få de inn i en tjeneste og prøve å bli flere. Vi har ikke tro på den måten å drive menighet. Vi ønsker å skape en bevegelse som formes til å bli mer og mer lik Jesus.
Det sier en av lederne jeg har snakket med her i Portland.
Denne uken har vi fått dykke dypere ned i DNAet til denne menigheten og organisasjonen som har sprunget ut av den; "Practicing the way." Vi har vært på boklansering med John Mark Comer, grunnleggeren av menigheten, og hørt hans tanker.
"På 1800-tallet skjer et paradigmeskifte i måten vi forstår mennesket." Sier han. Med opplysningstiden og tenkere som Descartes og Kant kommer en forståelse av mennesket som kan karakteriseres som "brains on a stick." Vår evne til kritisk og rasjonell tenkning blir kjernen i det å være menneske og alt det andre blir uvesentlig. I tråd med dette kommer et negativt syn på kroppen og en tanke om at økt kunnskap vil være det som skal til for å modnes som menneske. I den evangelikale delen av kirken blir den naturlige konsekvens av dette et høyt syn på skriften og en tanke om at økt bibelkunnskap er det som skal til for å vokse og modnes som kristen. Bridgetown ønsker å bevare et høyt syn på Bibelen, men ønsker samtidig å bære med seg mye av lærdommen fra kirkefedrene og inflytelsesrike tenkere som Johannes av korset, Theresa av Avilla og Augustin. Personer som snakker om å modnes som mennesker og som kristne gjennom et sett av kristne praksiser som bibellesing, bønn, faste, stillhet, kontemplasjon og fellesskap.
En bredere forståelse av evangeliet?
I den evangeliske kirken har disse kristne praksisene tidvis blitt sett på som tilleggsgjerninger for de ivrige, og ikke noe som har med evangeliet å gjøre. Mens Bridgetown ønsker å holde fast på det enkle evangelium at vi blir kjent rettferdige ovenfor Gud ved tro, og at det er av nåde og ikke gjerninger, så ønsker de også å si noe mer. Evangeliet er større, det handler om et Guds rike som kommer til oss. "In Portland as in Heaven" er mottoet. Evangeliet er at Guds rike bryter fram. Ikke bare ved tidens ende, men allerede her og nå. Den kristnes mål bør ikke derfor først og fremst være å komme til himmelen når man dør, men å forvandles av Jesus til å bli "a people of love." Det er en del av Guds frelsesplan. Livet som kristen er en del av de gode nyhetene.
For den som har hørt forkynnelsen i Trondheim frikirke, så oppleves kanskje ikke dette som så veldig nytt, og her hører dere kanskje hvor en av våre inspirasjonskilder er fra. I stedet for å gjøre disippelgjøring til noe som kun bibelskolene driver med, ønsker de i Bridgetown at alt de gjør handler om det. Da forstår man ikke disippelgjøring som motivasjon til å påta seg en tjeneste i menigheten, men som å formes. Det gjør de gjennom dette:
Be with Jesus
Become like Jesus
Do what Jesus did
Det innebærer blant annet at de legger svært sterk vekt på smågruppene. "Vi legger like stor vekt på søndagen som på smågruppene," sies det. Og smågruppene samles hver uke. Hver uke! Og på hver smågruppe har de middag, nattverd og samtale. Jeg skal fortelle mer om disse siden.
Undervisningen på søndagene har alltid et ferdig opplegg knyttet til en praksis. For eksempel stillhet. Så snakker de om det i smågruppene og praktiserer det hver for seg før de møtes igjen.
En reaksjon på "attractional church"?
Jeg er ikke kirkehistoriker, så dette må tas med en liten klype salt. 1990-tallet til 2010-tallet i USA var tiden for "attractional church", fokus på å være "seeker friendly." Kanskje var dette en motreaksjon på at mange satt med et inntrykk av en kirke som var dømmende og i håp om å få med flere til himmelen senker man terskelen for å komme til kirka. Utrykk for disse kirkene er Saddleback, Willow Creek og Hillsong. Mange mennesker har blitt frelst som følge av deres kirkemodell. Bibelvers som blir viktig er for eksempel Rom 10,9: For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.
En fare med denne måten å tenke på, og her møter jeg meg selv i døra, er at man blir mer redd for å skremme de skeptiske unna enn frimodig på Jesu vegne.
I Bridgetown (og Church of the City NY, Red Church Melbourne og KXC i London) tenker de annerledes. De vil også tiltrekke seg mennesker, men tror det gjøres ved å tilby en ny måte å leve på, fordi det viser seg at det sekulære verdensbildet ikke gir det folk trenger. Derfor har de ikke fokus på å senke terskelen for å komme på gudstjeneste, men invitere til en vandring med Jesus og å vise gjennom levd liv at det er verdt det. Det å bli en kristen er å bli en Jesu lærling han som sier "Følg meg!" Et eksempel på et bibelvers som da blir viktig er: Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet! Eksempler på at de ikke forsøker å senke terskelen er 1) du må gå på kurs for å bli med i en smågruppe, 2) talene er 40-60 minutter lange og svært innholdsmetta og 3) det er ingen soft start på gudstjenestene.
En fare med denne måten å tenke på, og her hører vi på talene at de forsøker å være bevisste, er at troen kan bli et selvrealiseringsprosjekt og lede inn i en konstant kamp om å forbedre seg selv.
Stabsmøte og god stemning
Søndag 4. februar
"Hi! How are you?!" sier Amerikaneren som vi har hilst på én gang før. "Eh... Uh.. I'm fine." Klarer jeg å stotre fram og plutselig var fyren borte. Det som kunne blitt starten på en samtale endte med et pinlig nikk i gangen. Disse høflighetsfrasene gjør meg stressa. Jeg rekker ikke en gang tenke på hva jeg skal svare før det er for sent. Folk i menigheten utstråler glede, entusiasme og varme når de møter oss. Det er som en fønvind for forfrosne nordmenn, det er bare det at det tar litt for lang tid å få opp seilet til at det blir fart. (Jeg er klar over at metaforene streika her nå, men klokka er halv 12 på kvelden og jeg fikk det ikke til bedre.)
"Holdningen din er det mest smittende med deg!" Sa Jordan Seng forrige helg, og den setningen har satt seg hos meg. Her blir vi iallfall smitta av entusiasme, varme og glede. Når noen ber sies det "m-m" og "yeah" i forsamlingen, jeg får bekreftende ord mens jeg forteller og tar meg selv i å stoppe opp og lure "var det noe han ville si kanskje?" og i gudstjenesten synges det av full hals.
Noen mener at Amerikanere er overfladiske, men jeg opplever entuasiasmen og gleden som et oppriktig ønske om å skape en god atmosfære. Og det er ingenting overfladisk med det. Det skaper et mulighetsrom. Noen mener at man kan gire opp stemninga og er enormt skeptisk til gruppepress, men prøv å reise deg med hendene i været og lovsynge av full hals på et bedehus eller en tradisjonell kirke i Norge og du får smake gruppepress andre veien. Her forsøker man å lage et stort nok mulighetsrom til at de sterke følelsene får plass og den stille ettertanken, og jeg tror det er mulig. Her er de forsiktig med synth og tiltagende trommer for å få den rette stemninga på slutten av talen eller under bønner og lignende.
(Så kan vi nevne at Portland er en by med mange intellektuelle og som bærer preg av sterk skepsis mot kristendom. Skepsis og kynisme er en del av kulturen her.)
Holdningen din er det mest smittende med deg!
Vi fikk også gleden av å overvære stabsmøte tidligere i oppholdet, og der så vi noe av dette utspille seg. 20 personer hvor de fleste er under 30 samles til felles møte. Her snakker man lite om detaljer siden hver person har sine prosjekter, men hovedpastor Tyler Staton forteller om hva som er eldsterådets tanker om fastetiden, de ber og de lovsynger. Eller lovroper. Kall det hva du vil, men her var jeg iallfall ikke redd for å være den eneste som høres. Etterpå leser de opp hele gjennomgangen av sine verdier som stab. Det gjør de ukentlig. Og ser ser vi en gjennomgangstone av å heie hverandre frem som ledere, enkeltpersoner og i sin åndelige vei.
Kritiske spørsmål og skeptis har jo sin plass, men kanskje kan det bli for mye av det gode i Norge? For hvordan skal vi la troen flytte fra hodet til hjertet til hendene hvis vi stopper alt med skepsien vår? Når går sunn skepsis over til å bli vantro?
Enn så lenge lar jeg meg iallfall rive med!
Helbredelse - Holy Spirit Conference
Torsdag 1. februar
Hvorfor blir ikke alle helbredet når man ber for dem?
For de som virkelig kjemper med dette spørsmålet er kanskje sjelesorgrommet stedet for å utforske det, så her blir det en mer steril og distansert tilnærming.
På teologistudiet lærte vi ikke noe om dette. Man var mer opptatt av å advare om alle farene ved å bedrive forbønn for syke. Mitt vanligste svar har vært (og er fortsatt) at det det forblir et mysterium og at Gud i sin suverenitet ikke alltid velger å gripe inn av grunner vi ikke kan se.
Men hva om det ikke er hele bildet?
Denne helgen var jeg på Holy Spirit Conference. En samling av 2000 mennesker med mer eller mindre løs tilknytning til Bridgetown hvor et av temaene var dette.
Det var Jordan Seng, hovedpastor i Bluewater Mission på Hawaii, som underviste om temaet helbredelse.
Helbredelse ved Den Hellige Ånds kraft
«Hvem er det som helbreder?» sa Jordan til forsamlingen. «Gud!» sa flere i salen. «Wrong!» svarte Jordan. Hele salen lo, men Jordan lo ikke. Han mente det, og umiddelbart satte hele salen seg lenger frem på stolen.
Han satte det så klart på spissen, men fokuset hans var på at det var vi som helbreder ved Den Hellige Ånds kraft. Uten Guds Ånd kan vi ikke gjøre noe i Guds rike, og på den måten er det jo Gud som handler – men kanskje har vi et personlig ansvar også? Kan det rett og slett være at vi noen ganger ikke har nok av denne Hellige Ånds kraft til at helbredelsen skjer?
Smak litt på denne:
Authorithy + gifting + faith + consecration = power
Autoritet + gaver + tillit + innvielse = kraft
Det handler ikke om teknikk, men om kraft, hevder Jordan. Vårt mål må være å la Den Hellige Ånds kraft øke i oss. Dersom man har sterke helbredelsesgaver, men ikke har tillit til at Gud kan gjøre noe, så betyr det mindre kraft. Har man litt av alt, så blir kanskje totalen ganske stor.
Jeg kjenner at det er mye motstand i meg mot dette, men kanskje er det bare kynisme (og en viss dose åndelig mindreverdighetskompleks?). For når jeg har hørt om Jesus som ikke kan gjøre helbredelser på grunn av vantroen (Matt 13) eller sier at disiplene mangler tro så helbredelsen kan skje (Matt 17) så har jeg alltid tenkt at det iallfall ikke handler om at de ikke har tro nok! Og bortforklaringen av teksten blir mer fristende enn den tolkningen som er rett fram.
Ligningen
Jeg kan ikke gå inn på alt nå, men kort oppsummere hva de ulike leddene i ligningen handler om.
Authority – vår vilje til å adlyde Gud. Peter går på vannet som følge av Jesu bud: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. (Matt 14). Når Jesus sender ut disiplene så gir han dem autoritet i Hans navn. (Matt 10)
Gifting – nådegaver. Noen har naturlige nådegaver til helbredelse (1. Kor 12), men alle kan helbrede.
Faith – tilliten til Gud. «Holdningen din er det mest smittende med deg.» sa Jordan. Det kan jeg si meg enig i. Derfor trenger vi historier og vitnesbyrd om Jesus, fordi det styrker vår tillit til Han. En forsamling som ikke har tillit til at Gud kan helbrede og gjøre mirakler vil sjelden oppleve det.
Consecration – er vi fylt av Ånden? Den Hellige Ånd er i alle som er døpt og tror, men flere ganger i Bibelen hører vi om hvordan mennesker blir fylt av Den Hellige Ånd på en spesiell måte (Apg 2, 10 etc.) Bønn, nattverd, bibellesing, fellesskap og lovsang er alle måter vi kan fylle opp den åndelige tanken vår. I Markus 9 sier jo Jesus: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»
Dette er en så kort oppsummering av undervisningen at det nesten er dårlig gjort. Jeg har ikke sett denne, men jeg tror dette er den samme undervisningen: https://www.youtube.com/watch?v=O-q8SAJ1Fao
Så skulle vi øve. Vi ble bedt om å være direkte. Slutte å be lange bønner hvis det ikke var behov fra den som ble bedt for om å prate litt og be om andre ting. «I Jesu navn, bli frisk!» skulle vi si. Noen ganger måtte vi prøve flere ganger (Mark 8).
Og mirakler skjedde! Pris Gud for det! En fikk orden på en hoftedysplasi (aner ikke hva det er), en fikk hørselen tilbake på et døvt øre, og flere fikk friske knær.
Denne undervisningen var likevel ny for meg. Det er iallfall første gang jeg har hørt den i det jeg opplever som en sunn sammenheng. Se gjerne undervisningen du også. Hva tenker du?
Bønnemøte
Mandag 29. januar
Det er på tide å skrive et nytt reisebrev tenker jeg. Utfordringen er at det oppleves som å skrive om Stillehavet etter å kun ha dyppet tåa i vannet. Men jeg kan forsøke å sette ord på noe av det jeg ser likevel.
Vi var med på bønnemøte tirsdag morgen klokken 08:00. Innerst i en kald kjeller kom vi først til et forrom med en sofa, varm kaffe og et sted å sette fra seg jakke og sko. Det føltes litt som å komme til et tilfluktsrom, og kanskje er det det et bønnerom egentlig er?
De åpner ikke bønnerommet før klokka 08:00, fordi det allerede er noen som har bønnevakt der. I denne perioden er det alltid noen tilstede i bønnerommet i kirka. De som vil kan melde seg på og ta en tørn. På den måten er det noen som ber 24-7; for seg selv og sine, for Portland og menigheten, og for det som skjer i verden. Hilde Marie og jeg har lyst til å ta noen vakter, men tidspunktene som ikke er booket de neste to ukene er kun midt på natta.
Bønnemøtet tirsdag morgen er åpent for alle og vi trer inn i et mørkt rom som oser av levd liv. På veggene er det store svarte tavler hvor folk har skrevet bønner, takkeemner og bibelvers. Noen har også tegnet. Midt i rommet står en stolgruppe med et bord, men bare en tredjedel av de som kommer får plass der. Vi er ca 15 stykker i rommet, godt spredd i alder, og vi sitter i stillhet til det kommer to personer inn som skal lede oss.
De som leder har forberedt seg godt og bedt på forhånd. Gud har minnet dem om noe som de deler, men først synger de noen lovsanger. Vekselsvis ber de og synger refrenget på noen kjente sanger. Vi blir med i lavmælt lovsang, mens freden senker seg over rommet. Så ledes vi inn i stille bønn hver for oss. Bønnelederne spiller piano mens de bønn for bønn leder oss gjennom Vår far. De lar oss be hver for oss og lar det bare være pianospill mellom hver bønn. Under "Gi oss i dag vårt daglige brød" fikk vi mulighet til å si noe vi trengte i eget liv høyt. "Peace" sier en, "friends" sier en annen.
Til slutt gis det mulighet til å rekke opp hånda for å få forbønn. Man behøver ikke si hva det gjelder, men de nærmeste samler seg rundt, legger hendene på vedkommende og ber høyt eller stille. Vi blir vitne til at noen deler det de opplever er Guds tanker, og de gjør det med varsomhet og ydmykhet. Bønnelederne tar ansvar for å følge med på klokka, og man går ikke over tiden med ett sekund.
De fleste går videre til jobb, skole eller andre plikter med en gang. Vi kommer i prat med noen. "Er dere fra Norge?!" spør ei som heter Kathryn, "Kjenner dere Ruben og Amanda?" Joda, vi kjenner Ruben og Amanda, og vipps har vi fått en middagsinvitasjon.
Det var så oppmuntrende å være tilstede, og en livgivende måte å be på. Det åndelige oppleves ikke påtvunget, heller ikke bortgjemt og unnskyldt. "Der den Hellige Ånd er er det frihet."
Bønnerytme
Menigheten ønsker å ha en felles bønnerytme ved å be tre ganger daglig, slik som Jesus og disiplene gjorde. Det er opp til hver enkelt hvordan man gjør det, men man foreslår denne enkle rytmen:
- Morgen: Bønn gjennom Vår far. Man stopper opp ved hver enkelt bønn og legger fram det man har på hjertet.
- Midt på dagen: Bønn for de som ikke kjenner Jesus.
- På kvelden: Takkebønn for det dagen har gitt.
Helt ny på gudstjeneste
Søndag 21. januar
Det er rart å komme helt ny til et sted uten å kjenne noen. Det er en god øvelse for meg som pastor - og helt ærilig: En fullstendig ny erfaring.
Vi kom på 9-gudstjenesten. Overraskende nok var den stappfull. (Jeg tror folk i Trondheim ville ledd hvis noen hadde foreslått å begynne med en så tidlig gudstjeneste.)
Og naturlig nok lurer vi på hvordan det blir å komme. Vil noen snakke med oss? Blir det kleint? Vil vi fort føle at vi er en del av menigheten?
Jeg drister meg til en vågal påstand: de satser ikke på fellesskap på gudstjenesten.
Det står noen ved hver dør og ønsker høflig velkommen. Etter det er det ikke noen som kommer bort til oss. Det er jo ca 4-500 stk på gudstjenesten og det er tre gudstjenester. De feirer ikke nattverd på gudstjenesten, og det er ikke noe kirkekaffe. (Skjønt: de har bedre kaffe enn noen kirker jeg har besøkt, direkte levert fra en lokal kafé. Jeg får lyst til å lovsynge Gud bare på grunn av han har lagd god kaffe!) Det er smågruppene, Bridgetown communities, som er stedet hvor fellesskapet dannes og virkelig lever. Vi skal bli en del av en sånn gruppe i løpet av den neste uken.
Jeg måtte gå ut med en overivrig baby og ble sittende i community rom, lillesalen på norsk, hvor man hadde overføring av talen på video og hvor mange foreldre satt med sine minste. Ingen hilste på han nye nordmannen, men det var helt greit siden Tyler Staton (hovedpastor) og Tim Mackie (Bible project) talte sammen. Anbefaler alle å høre den talen - om hvorfor og hvordan man leser bibelen.
Med unntak av en «hils på naboen din»-runde (vår nabo hadde slektninger fra Norge, som så mange andre her) var ikke fellesskapet i fokus. Jeg drister meg til en vågal påstand: de satser ikke først og fremst på fellesskap på gudstjenesten. Gudstjenesten var en tid for undervisning og lovsang med en avsluttende responstid med instrumental hvor man kunne komme fram og bli bedt for uten å hva det gjaldt. Nå kan man naturlig nok argumentere for at det er sterkt fellesskapsbyggende at alle tre gudstjenestene ser helt like ut, at det å oppleve noe sammen skaper fellesskap og at god kaffe gjør at folk blir mer avslappa og kan bli kjent med nye. Jeg har vært på en del kirkebesøk og her var velkomsten mer dempet og avslappet enn andre steder. Ingen løp etter oss eller gav oss en velkomstpakke. Vi fikk være i fred - og det passet oss.
Jeg får beskrive gudstjenesten nøyere senere. Jeg deltok på to denne dagen. Nå ser det bare ut som om de har gjort en prioritering: gudstjenesten som tilbedelse- og undervisningsarena - ikke først og fremst som en fellesskapsbyggende arena. Og kanskje er det helt fair? De klarer jo ikke å se nye med over 1000 som deltar på gudstjeneste hver søndag. Og det er jo irriterende å få spørsmålet «Hei, er du ny her?» hundre ganger før du blir regnet med.
Om Bridgetown
Bridgetown er en menighet som har som motto: in Portland as in heaven. De er bygd rundt ideen om å praktisere Jesusmåten å leve på i fellesskap der de lever. Derfor handler søndagene om å lære kristne praksiser og ukedagene på å øve på dem. Fellesskapet er sentrert rundt smågruppene, hvor de feirer nattverd. Menigheten ble startet av John Mark Comer (forfatter av Garden city, The ruthless elimination of hurry og Live no lies) og den ledes nå av Tyler Staton (forfatter av Praying like monks - living like fools,) i tillegg har de sterke bånd til Bible project, Kings cross church, Mark Sayers og Jon Tyson.
