Forplantningsanarkiet

Nå taler mye for at eggdonasjon vil bli likestilt med sæddonasjon, slik bl.a. Arne Sunde ved St. Olavs Hospital i Trondheim har foreslått (Adresseavisen 25.9.2010). Homofile og lesbiske par er sikret rett til å bli foreldre gjennom den nye ekteskapsloven, enten ved adopsjon eller ved assistert befruktning.  Det ansees heller ikke lenger som unaturlig at den enslige bevisst velger bort det å ha partner, men likevel vil ha et barn. Teoretisk sett kan nå et barn ha fem foreldre: To genetiske, én biologisk mor og to steforeldre. Hvordan? Jo, en kvinne kan være surrogatmor for et barn hvor både egg og sæd kommer fra to (anonyme) fremmede. Kvinnen bærer barnet frem på vegne av én eller to kjøpere. Disse kan leve enten i et homofilt, lesbisk eller heterofilt parforhold. Aner vi konsekvensene av det som skjer?

 Med rette skriver Hanne Skartveit i VG 25.6 dette: ” Fremtidens ”Tore på sporet” får mye å gjøre om 20 år, når surrogatbarn vil prøve å finne tilbake til mødrene sine”. Skartveit peker på en rekke sannsynlige problemer for barna som  er blitt til  som følge av den moderne reproduksonsteknologi: -Surrogatbarn må vokse opp med vissheten om at moren aldri ønsket å være mammaen deres. For moren hadde planlagt å gi fra seg barnet allerede før egg og sædcelle hadde smeltet sammen. Hvem er så moren? Er det den genetiske moren, hun som gav egget? Eller den biologiske moren, hun som bar frem barnet? Den biologiske moren gav barnet liv, gjennom å la det ta bolig i kroppen sin i ni måneder. Hun gav barnet næringen det trengte gjennom navlestrengen som bandt dem sammen. Hun delte alt sitt med barnet, i den tiden de var to mennesker i én kropp. Men det er den genetiske moren barnet ligner på.

I forhold til barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav er anonym sædgivning ikke prinsippielt forskjellig fra surrogati. Også disse barna (med ukjent far, men hvor genetisk og biologisk mor er identisk person) blir fratatt halvparten av sitt biologiske opphav.  Heller ikke disse barna får vite om det musikalske talent stammer fra fars tante, eller kanskje fra farfar. Likevel er surrogati å trekke det helle et skritt lenger, skriver Skartveit. Vi rokker ved selve morsbegrepet. Noe av det sikre og grunnleggende i livet: vissheten om hvem som er mor. Surrogatbarna blir fratatt denne vissheten. – Så blir spørsmålet: dette vi nå ser, skal vi hilse det som et fremskritt for menneskeheten? Jeg makter ikke å se det slik. La meg peke på forutsetningene for det jeg her kaller forplantningsanarkiet. For det første er dette en følge av modernitetens oppbrudd fra et klassisk syn på familien. Lovgiverne har, som en følge av dette, legalisert nye rammer for samliv og forplantning. Og så har den moderne fertilitetsmedisin stilt seg til rådighet for individets nye rettigheter. I tillegg til disse faktorene har barnets løsrivelse fra sitt genetiske og biologiske oppgav blitt gitt legitimitet fra psykologisk og pedagogisk hold, siden  mange  fra dette miljø vil hevde at den biologiske enhet mellom far, mor og barn på ingen måte er nødvendig for å sikre barnets psykiske helse.

La meg også ta med en annen forutsetning for den moderne reproduksjonsindustri. Det gjelder synet på det ufødte liv. Prøverørsmetoden innebærer et kontinuerlig bruk-og- kast av befruktede egg. Egg tas ut og befruktes. Men normalt innsettes kun ett befruktet egg i livmoren. Resten fryses ned til eventuelt nye forsøk og ubrukte vil så etter en tid destrueres. Av denne grunn er det  blitt reist kritiske spørsmål til metoden som sådan. Mitt kristne syn på livets hellighet og ukrenkelighet helt fra unnfangelsen gjør det umulig for meg å gi denne metoden anerkjennelse. Det betyr ikke at jeg skal se negativt på barnet eller de foreldre som har valgt dette. Mange barnløse par har neppe tenkt gjennom de fulle konsekvenser av prøverørsmetoden; at mange spirende liv må dø for at ett liv skal kunne fødes. Men når dét så skjer, må selvsagt ethvert av disse barna møtes med omsorg og kjærlighet. Det kan være verdt å minne om at det til alle tider er blitt unnfanget barn under omstendigheter som ikke var slik en kunne ønske det. Barn er kommet til verden etter en one-night-stand; etter voldtekt, etter et heftig eventyr i fremmed land. Vi vil si: Det burde ikke skjedd slik. Men barnet er uskyldig. Dypest sett er det jeg velger å kalle forplantningsanarkiet en følge av vår kulturs oppbrudd fra kristen tekning og praksis. Den kristne kirke har inntil nyere tid  fastholdt at seksuelt  samliv-og dermed forplantning- hører hjemme innen rammen av det heterofile, monogame ekteskap.

Barnløshet kan ikke løses ved egg og sæd fra en tredjeperson utenfor ekteskapet. Adopsjon er den vei som eventuelt åpner seg for barnløse, hvis ikke medisinsk hjelp til paret selv fører frem. Dette er selvsagt noe som mange  vil oppleve som et ikke bare restriktivt, men også et strengt syn. Det får så være. Spørsmålet er om ikke det som skjer er en ”tukling med naturen” og  dypest sett  i strid med en økologisk filosofi hvor naturens egne lover skal respekteres. Og, uansett livssyn er det grunn til å spørre om surrogati skjer med tanke på barnets beste. Det er grunn til å tvile.

Thomas Bjerkholt 

thomas trondheim.frikirke.no