Finnes det en mening?

For det første: Mennesket oppfatter ikke umiddelbart at det står i en meningsfull sammenheng i tilværelsen. Vi hviler ikke uten videre i vår blotte eksistens. Det å være til er på en måte ikke nok. Når vi spør etter mening så søker vi noe i tillegg til livet selv. For det andre: Vi bærer på en idé om mening. Spørsmålet er der. Hvor kommer denne tanken fra, hvis vi kun er et avansert dyr, et produkt av en formålsløs utvikling? For det tredje: Selv det menneske som lever trygt og har et yrke som passer vedkommende, selv det menneske spør etter noe mer. Hva kan dette komme av? Spør tigeren etter mening? Neppe. Det synes å høre bare til mennesket å søke etter en større meningssammenheng i tilværelsen. Mange har nok oppgitt tanken om en større mening i universet. I stedet finner de sitt lille meningsunivers, i livet med familien, yrket, reiser…

Men la meg fortsette tankerekken. For spørsmålet om mening forutsetter vel også det vi kan kalle den skjulte Gud. For en eventuell åpenbar Gud ville vel langt på vei løse mysteriet livet? Derfor er det vel vi spør etter Gud, på tilsvarende måte som vi spør etter mening? De er «tvillingspørsmål », disse to. Påvirket av Darwin og skeptisk filosofi har mange konkludert med et ateistisk standpunkt. Det finnes ingen Gud. Men det tankevekkende er dette: Mennesket spør etter Gud. Selve gudsforestillingen er uunngåelig. For også ateisten må først tenke Gud før han i neste omgang fornekter ham og sier: «Det finnes ingen Gud». Spør tigeren og bøffelen etter Gud? Et tredje spørsmål hører sammen med spørsmålet om mening og Gud, nemlig smerten over det onde i tilværelsen. Vi er ikke gamle før det dukker opp i vårt sinn: Hvordan kan det være en god Gud når det finnes så mye ondt? Dette spørsmålet har også sine forutsetninger. Hvis det finnes en Gud må han være god. Dessuten: Ondskapen oppleves som vanskelig og i spenning til gudstanken. Det ligger en forestilling om et paradis bak det vi her tumler med. Vi opplever tilværelsen smertefull og drømmer om en eksistens med mindre lidelse.

Paradisdrømmen går som en rød tråd gjennom menneskeheten. Den skeptiske, ateistiske filosofi som fornekter Gud, ideen om mening, og drømmen om Paradis har kanskje funnet sitt mest representative uttrykk i dette sitatet fra den engelske filosofen Bertrand Russel. Det gjorde et dypt inntrykk på meg da jeg første gang leste hans ord om dette, slik det er gjengitt i Arne Næss filosofihistorie: « At mennesket er et produkt av årsaker som ikke forutså det mål de gikk mot, at dets opphav bare er følgene av tilfeldige sammenstillinger av atomer,..at alt århundrelangt strev, all genietsoppofrelse, inspirasjon og dagklare stråling er dømt til utslettelse…, - alt dette er så  nær ved å være sant at ingen filosofi som forkaster det, kan ha noe håp om å bli stående. En selsom gåte er det at naturen, den allmektige, men blinde..har født et barn med innsikt, med kunnskap om godt og vondt, med evne til å dømme om det dets ufilosofiske mor har skapt ».

 Dermed ender Russel i den dypeste fortvilelse på menneskehetens vegne. Tilværelsen er formålsløs, uten mening, og det universet vi befinner oss i vil en dag gå til grunne. Vi kommer så å si fra intet og går til intet. Allikevel er denne ateistiske resignasjon på mange måter et unntak, om vi ser idéhistorisk på det. De fleste mennesker i verden tolker eksistensen religiøst, ikke ateistisk. Men da åpner det seg et nytt, grunnleggende spørsmål som de fleste har stilt seg: Hvem kan ha rett? Om vi nå finner Russels svar utilfredsstillende, hva da med det religiøse mangfold? Sett utenfra stilles vi overfor flere muligheter. Noen tenker at alle religioner dypest sett sier det samme. Men bare en overfladisk betraktning kan tenke slik. Man kan ikke forene et polyteistisk univers (det vil si at det finnes mange guder) med et monoteistisk univers (at det bare finnes én Gud).

 En kan heller ikke harmonisere for eksempel Islam med kristendom, de tenker delvis helt forskjellig blant annet om Jesus. Noen vil si at det finnes noe rett i alle religioner. Men da er kriteriet for sannhet og rett på innsiden av mitt eget hode, og jeg trenger knapt religionen(e) i tillegg. Jeg har jo på forhånd dette «noe» i eget hjerte og hode. En annen variant er å se på de forskjellige religionene i et utviklingsperspektiv, der menneskeheten stiger mot stadig dypere innsikt. Men hvem definerer det siste og høyeste stadium? Det kristne svar tar sitt utgangspunkt i det vi nå skal minnes i julens høytid. Den skjulte Gud trer frem, åpenbarer seg i Jesus Kristus. «Ingen har noensinne sett Gud, men den enbårne sønn, som er Gud, har vist oss hvem Han er». Kan dette virkelig være sant? Når inkarnasjonen, at Gud blir menneske, møter motstand, så henger dette blant annet sammen med tanken om at vi ikke kan erkjenne Gud. Og kan Jesus være Gud? Det kristne svar er: Bare Gud kan definere Gud. Når Gud velger å vise seg, kan ikke vi avvise dette uten videre.

Det betyr ikke at alt er åpenbart og avslørt i og med Jesu komme. Men den dypeste mening i tilværelsen kan bare finnes i han som kom. Det er det kristne svar.