Barnehage for de aller minste: Det beste vi kan gi barnet?

Noen barn tilbringer opp til 40 timer i barnehagen, svært mange mellom 30 og 40 timer hver uke. Intet er visst så godt for barna som dette. Selv om mange steder færre enn halvparten av de ansatte har kvalifisert pedagogisk utdannelse, er barnehagen det beste, også for de aller minste. Ja, selv om det er 5-7 barn for hver ansatt er visstnok også dette akseptabelt, om enn ikke ideelt. Anything goes! Barnet tåler da mye. Fra dag én i et nyfødt barns liv går toget én vei: mot barnehage, og normalt fra det er ett år gammelt. Eldre tiders tanker om mor som en uunnværlig førsteperson i barnet første leveår, helst frem til 3-årsalderen, er kastet på den pedagogiske og psykologiske skraphaug. Det finnes røster mot strømmen. Stemmer, særlig fra kvinner, som insisterer på dette: Fulltidsbarnehage for de aller minste er ikke det beste vi kan gi våre barn.. De blir allikevel i liten grad hørt. Og det til tross for utallige vitnesbyrd fra småbarnsmødre som vitner om sin dårlige samvittighet ved porten til barnehagen.

Hjertets stemme må dog ikke få det siste ordet. Men mon tro ikke Norunn Bergesen har rett når hun nærmest slår fast dette:” Barnehager er laget for at vi skal kunne opprettholde levestandarden, fortsette karrieren og selvutviklinga. Paradokset er den uendelig vonde samvittigheten ved levering hver eneste morgen” (Ukeadressa 25.11.06). I Vårt Land ytrer også noen motkulturelle stemmer seg med jevne mellomrom: ”Hva er best for barnet? Tør vi spørre og våger vi å høre svarene? ” skriver Jorunn Strand Askeland ( 29.10.10). Og hun fortsetter i samme artikkel med bl.a. dette:- ” omdefinerer vi hva som er barnets beste etter hva som tjener andre verdier i vår tid?”. Hun forteller at mødre distanserte seg fra henne da de skjønte at hun var lengre tid hjemme med barnet enn det som var vanlig. Men hun skriver:” ..mitt politisk ukorrekte hjerte sa : Bli hjemme så lenge du kan. Dette barnet har det best når du er i nærheten. Da har det tryggheten..”

Tidligere psykolog Brit Dahl Soltvedt skriver i Klassekampen 6.12.05 at barnehageavdelinger for unger under tre år burde legges ned. Hun siterer hva barnehageansatte selv har sagt til henne:” Du vet, de små ungene har jo ikke akkurat noe hos oss å gjøre”. Soltvedt argumenterer utviklingspsykologisk og legger bl.a. vekt på det som kan være en daglig tapsopplevelse for det lille barnet når mor eller far forsvinner ut porten. Parallelt med barnetoget som styrer mot barnehagen er det altså noen få (?) som løper ved siden av, som roper og spør: Er dette det beste vi kan gi våre barn? Er dere trygge på at dette ikke gjør noe med de aller minste? Jeg har sitert noen. Her er kommer andre. Siv Nordrum skrev om ”Tabubelagt barndom” for noen år siden (V.L. 10.02.01):”Det går ikke ut på ett hvem som tar seg av barna når de ikke kan gå eller snakke ordentlig, passe på seg selv. Det beste er én omsorgsperson.

Mor er den som er fysisk og psykisk sterkest rustet til oppgaven. Dette vet fagmiljøene”. For noen år siden prøvde Simen Tveitereid å dra i gang en debatt om små barn i barnehagen. I kronikken Hva skal vi med barn? (Dagbladet 12.11.05) undrer han seg over SV: ”Hvordan er det blitt en sosialistisk kampsak at foreldre skal være minst mulig sammen med barna sine? Hvorfor synes et parti som SV at det viktigste er å holde forbrukersamfunnet i gang? Burde ikke en rødgrønn regjering som skal være på de svakes side, ta de virkelig svakestes part? Dem som ingen spør: Barna ”. Han følger opp med sin tankevekkende bok med samme tittel som kronikken. Den burde være obligatorisk lesning for alle småbarnsforeldre. Der løfter han frem andre psykologiske og pedagogiske idealer enn dem som preger den norske diskurs om barns utvikling. Gamle storheter som John Bowlby (tilkytningsteoriens far)m.fl. hentes frem igjen. Studier fra Tyskland og USA av småbarns høye stressnivå i barnehager presenteres. Samme forhold har vært påpekt av norske forskere i det siste. Det er stressende og utmattende for de minste barna å være fulltid i barnehage, viser en ny studie fra NTNU i Trondheim. ”Nå må de emosjonelle behovene til småbarna prioriteres”, sier Førsteamanuensis May Britt Drugli ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP).

Barn som er under to år har et unormalt høyt stressnivå når de er i barnehagen. Dette viser målinger av nivået på stresshormonet cortisol i barnas kropp, som er jevnt høy gjennom hele dagen (Adresseavisen 04.07.11). Drugli referer til foreldre som forteller at barna deres er ”svært slitne” etter en dag i barnehagen. På slutten av uka er barna ekstra slitne. Så det er grunn til å stanse opp. Det er ikke barnehager som sådan som er problemet. Det er særlig spørsmålet om hvor tidlig og hvor lenge som vi ikke må slippe. Mye godt kan sies om barnehager, om barnehager i rette tid og rette alder for den oppvoksende slekt. Hvem taler ikke barnehagenes sak i dag? De stemmene er mange. Men vi trenger et fornyet fokus på behovet til de aller minste, og særlig de tre første årene i barnets liv er kritiske. Psykiater Dag Coucheron har mange ganger rettet en advarende pekefinger mot det som skjer, i mange artikler i denne avis. Og han tenker ikke bare på barna. Hver uke sitter han som psykiater i inngående samtaler med mange kvinner, forteller han. I en av sine artikler spør han: ”Kvinnesak-menneskesak? – ”Er det menneskesak når mor gjennom mesteparten av arbeidsdagen på kontoret bekymrer seg over hvem som tar vare på babyen hennes og hvordan dette skjer?” Han er opptatt av at det krevende livet med to fulltidsarbeidende foreldre i stor grad synes å ramme kvinner mer enn menn. Selv om mange kvinner klarer mye, er virkeligheten dessverre også denne: ”De blir slitne, de får smerter i nakke, skuldre, rygg og sjel og de lastes ned av skyldfølelse fordi de ikke er supermennesker”. Han får støtte av bl.a. svenske forskere som fastslår hvor krevende og sykdomsfremkallende det kan være å kombinere mammarollen med full jobb. I en reportasje i Aftenposten siteres en ung mor:” Vi orker ikke å snakke om hvor slitsomt det er. Diagnosen stemmer. Men ingen vil være den slitne mammaen i gjengen som ikke får det til” (Aftenposten 05.09.09.).

Debatten går ikke bare i Norge. I en stor artikkel i Berlingske Tidende (09.09.01.) siteres den kvinnelige barnelege Vibeke Manniche: ”Mor er den bedste”. Til høylydte protester fra danske feminister sier hun:” Indtil andet er bevist, er det mor det handler om i barnets første år. Hun er den primære omsorgsgiver. Og spørsmålet er, om hun ikke er det stort set hele barndommen? Vi ser børn, der overladt for meget til sig selv.Og vi ser ensomme børn. Dem bliver der flere og flere af”. I Sverige skapte den kjente feministen Nina Björk furore for noen år siden. Hun tar avstand fra å ha barn under 2 år i barnehage. ” Størrelsen på vår daglige produksjon av varer og tjenester hviler på at vi alle fortrenger en lyd, lyden av våre barn som forlates” skrev hun i Dagens Nyheter ( Se Dagbladet 2.11.05). Debatten om omsorgen for de aller minste i barnets første leveår er vanskelig. Den rører ved masse følelser. De kritiske røster blir fort dysset ned ved anklagene om at vi som har innvendinger mot utviklingen, gir foreldre dårlig samvittighet, særlig mødrene. Det pekes på studier som går i en annen retning enn dem jeg har referert til. Samtidig har jeg til gode å finne småbarnsforeldre som synes fulltidsbarnehage for de under 3 år er noe ideelt. Mange ønsker seg dypest sett noe annet. Da blir spørsmålet hvorfor man gjør som man gjør. Er det virkelig barnets beste som styrer våre valg?